Det store bildet

Hva vet vi egentlig? Om denne verden, tenker jeg på?

Noen ganger slår det meg hvor lite vi kanskje vet om hvordan alt henger sammen. Kanskje er det et større bilde som vi ikke har noen muligheter til å skjønne noe av. Er vi som Platons hulemennesker som opplever hele sin eksistens i et så begrenset spekter, at det eneste vi hittil har sett er det som finnes innenfor hulens steinvegger? Og vil vi noen gang, kanskje om ikke så lenge, oppdage at det finnes noe utenfor huleinngangen – en ny verden fylt av nye farger og eventyr? Vi har nok fått små glimt av det. De fleste vil nok helst ikke vite av det, ikke ennå. Det er inne i hulen det er trygt, behagelig og velkjent. Noen fnyser av dem som våger å påstå at de har sett noe der ute. Noen andre sier at «det kan nok være noe i det, men vi klarer oss så bra her vi er», og føler inni seg at det er litt skremmende å tenke på det… Så har vi dem som velger å utforske disse påstandene, men som ikke kjenner veien ut av hulelabyrinten de befinner seg i. De få som har funnet veien ut prøver å formidle det de ser på utsiden, mens mange av de andre huleboerne sitter og følger interessert med. Den andre halvparten finner ingen interesse i det. De som har vært utenfor hulen, kalles alt fra medium, kanaler til en annen dimensjon, healere, klarsynte, gudetolker, englehviskere, profeter, magikere… osv. Visstnok er det mange som kun utgir seg for å vite veien til utgangen, og villeder mer enn de opplyser. De skal vi ikke bruke mer tid på.

Jorda er en liten ball som svever ute i universet et sted. Der finner man mye lidelse, grusomheter, ondskap og bedrageri, men det er også veldig mye godt, vakkert, og rett og slett helt spektakulært. Ting er i en perfekt balanse, en yin og yang, som det er med resten av universet. Uten det onde og mørke, hadde ikke det gode og lyse kunnet eksistere. Det er alltid en stygg plett midt i alt det vakre, og alltid noe vakkert i alt det stygge. Det er en universell lov – yin og yang – alt er ett.

Og når du ser på alt rundt deg, ja, virkelig SER det, menneskene, dyrene, naturen, trærne, fjellene, sjøen, kan alt dette være en ren tilfeldighet at det har oppstått? At du skulle sitte akkurat her, akkurat nå, og kontemplere over hvor fantastisk alt egentlig er, å bo her i Norge og ha nok penger på kontoen og et flott hus og en flott bil, og to fine unger… eller kanskje over at du skulle ha bygd et nytt anneks på sørsiden av huset for de skattepenga du fikk til gode? Eller kanskje er du som meg at du tenker at det må være noe mer, en større sammenheng enn dette tredimensjonale A4-livet du lever? For å dra fram et eksempel kan vi se på det menneskelige DNA, et molekyl så komplekst at det kunne rommet alle blogginnlegg som noen gang er skrevet etter at internett ble oppfunnet. Det er en bokstavkode på rundt 3,5 milliarder bokstaver som forteller historien om akkurat deg, hvordan du er bygd opp, og hvordan du er nedarvet gjennom evolusjonen fra de minste mikroorganismene som oppsto i havet på jorda «en gang før krigen».

Evolusjonen kan på mange måter avkrefte teorien om at det er en Gud som står bak og trekker i trådene, og det er bred enighet om at universet oppsto med et stort smell. Men så tenker jeg at evolusjonen er så utrolig finurlig og mennesket er så avansert i forhold til der det startet, at det må ligge en slags plan, et slags manus bakenfor alt. At et DNA-molekyl er så snedig og intelligent bygd opp, at mulighetene for at det skulle oppstå og reprodusere seg selv sånn som det har gjort av ren og skjær tilfeldighet er hinsides mikroskopiske. Utviklingen har tatt tid, men så er jo tid et oppkonstruert konsept for å skille en hendelse fra en annen, og den er ikke lik for alle. Alt skjer samtidig. Det er bare vår bevissthet som prosesserer den slik den gjør.

Og når oppsto tiden? Ved The Big Bang? Klarer du å forestille deg at noe var før tiden? Niks. Den finnes ikke. Eller fra vårt perspektiv, den har alltid vært der. Og hvorfor skjedde Big Bang? Den må ha kommet fra noe? Sier ikke energiloven noe sånt som at energi ikke kan oppstå, bare overføres fra et sted til et annet? Og sånn tror jeg det må være med opprinnelsen av universet vårt også. Hva den har oppstått fra, er ikke godt å si, men jeg har en hunch. Kanskje befinner vi oss i et uendelig stort multivers eller omnivers hvor eksplosjonen som førte til vårt univers fant sted. Kanskje var det tilfeldig, kanskje var det en intensjon bak det. Men hvor kommer så dette hypotetiske multiverset fra da? Hvis du fortsatt henger med, kan du jo gjøre deg dine egne teorier, men jeg ber deg ikke komme opp med et endelig svar, for det har ikke jeg heller. Jeg vet ikke mer enn det du gjør. Men det skader ikke å begynne tenke. Å gjøre seg opp en personlig mening. En tro.

Min tro er at det er en skaperkraft bak alt som skjer, hver minste lille ting. Vi kan kalle den for Gud. (Det var det vel noe kjent med?). Fra mitt panteistiske syn er Gud i alt, han/hun ER alt. Vi er alle deler av en og samme Gud, en og samme kraft. Og det er en vanvittig intelligent Gud, det er summen av alt. Og Gud skaper alt liv og alle hendelser i alle liv, gode og dårlige, for å erfare mest mulig, føle alle følelser, lære av dem, og oppnå høyest mulig innsikt.

Og når vi til slutt tar innover oss at det finnes flere dimensjoner bortenfor vår egen materielle verden, blir eksistensen vår med ett litt mer spennende. Tanken på at det eneste som eksisterer er denne ene tredimensjonale verdenen av molekyler og atomer, og at når vi dør er det finito, er for meg en ganske meningsløs og deprimerende tanke. Vi har en udødelig sjel og bevissthet som overføres til et høyere plan av eksistens når kroppen er død, dit vi egentlig kommer fra. Igjen må jeg få sitere denne energiloven om overføring fra et sted til et annet. Og denne dimensjonen vi drar til, og som vi opprinnelig kommer fra, har opp igjennom blitt omtalt som paradis, himmelen, det hinsidige, eller Guds rike. Det finnes så mange dokumenterte nær-døden-opplevelser om hva de har sett mens de har ligget døde noen minutter, og beskrivelsene er slående like. Der finnes det ingen negativitet, og det er gjort beskrivelser av en euforisk følelse av kjærlighet som det ikke er mulighet å komme i nærheten av her på jorda. Og der lever vi våre liv, like virkelig som her på jorda. Og vi blir født her på jorda for å erfare den negativiteten vi trenger for å fullføre verket og skape balanse i det skaperen har skapt, når vi (eller Gud) selv velger det. For hvert liv er det et tema som skal jobbes med. Ja, du kan se på det som å ta en bachelor eller mastergrad i et fag.

Alle liv er like viktige, ikke bare her på jorda, men alt liv i hele universet, primitive som høyt avanserte. Alle tanker og hendelser er like viktige, positive som negative. Du har en mening med livet ditt, uansett hvor liten og ubetydelig den er for verden, og han eller hun som har skapt deg elsker deg mer enn du kan forestille deg. Altfor mange prøver å finne en mening, higer alltid etter noe mer, når alt du trenger å gjøre er å være deg selv, tilstede i deg selv, og elske deg selv, din partner, din familie, dine venner, elske Gud, han som er i alt og alle.

Og hun er både lys og mørke på en gang. Folk som lever et liv fylt av hat og onde hensikter har også like mye mening som alt annet. Jeg tror ikke på den kristne guden som dømmer dem som utfører disse handlingene, men som heller bærer dem fram som et dyrebart klenodium og setter dem på øverste hylle i palasset sitt. For jo mer mørke som skapes, jo mer lys og kjærlighet må oppstå for å fullføre «Det store bildet». Det ene mesterverket!

yin.yang theflowers

One comment

  1. Thea sier:

    Flott skrevet!! Så glad jeg kom over dette innlegget og din nettside.

Legg igjen en kommentar til Thea Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *